Romantikken

Romantikken var en periode som varte fra 1830-1870 ?tallet. Det var en periode hvor folket baserte seg på følelsene og fantasien, og var glade i landet sitt. De var opptatt av å vise hvor fint det norske land var og ikke minst naturen.


Brudeferden i Hardanger er et bilde som viser naturen i Norge som de var så stolte av. Var det noe forfatterne satte høyere enn sivilisasjonen, så var det naturen. Romantikken slo først igjennom med Henrik Wergeland. Han ble født i 1808 og døde i 1845. Noen av hans mest kjente verk er skabelsen, mennesket og messias. Og diktsamlingene Poesier, jøden, svalen og hasselnødder. Han skrev spontane, impulsive og følelsespregte dikt. Det politiske preget også verkene hans, derfor ble han omtalt som ?17-mai`s far?

 

Johan Sebastian Welhaven var også en viktig forfatter i Romantikken. Han ble kalt ?erindringens dikter? på grunn av hans ettertanke og refleksjon i diktene sine. Noen av de mest kjente verkene hans er Norges dæmring, Digte, Dyre Vaa og Alfeland. Felles for forfatterne var at de skrev tekster om de store, evige spørsmålene i livet. De hadde tankene i livet,døden og kjærligheten. De satte følelser og fantasi høyere enn kunnskap og fornuft. De var etiske forfattere.

 

Henrik hadde ei søster som het Camilla Collet som også var forfatter, og hun var kjæreste med Johan. Det komiske opp i alt dette var at Henrik og Johan ofte opp var i koflinkter.

Her er et utdrag fra Henrik Wergelands diktbok Hasselnøtter fra 1845. Diktet heter siste reis.

Nu siste reis meg forestår,

-sing, sailor, oh!

Av sted til himlen farten går

-sing,sailor, oh!

 

Snart rinner ut det siste glass.

Se nøye etter ditt kompass!

 

I hjernekassen ligger det.

Det peke må på sant og rett.

 

Se etter om du ballast har:

en bra manns hjerte! ?gjør så klar!

 

Det flagg du toner fra din stavn,

må være rent, med Herrens navn.

 

Snart midt blant Hans stjernehær

du skue skal Hans storhet nær.

 

Frisk an da! modig til la ståi

igjennom sky opp i det blå!

 

Frykt ei for djevelens korsar!

Du går ham ganske sikkert klar.

 

Men treffes han, ditt flagg da ton!

Du viser himlens fri nasjon.

Seil vekk, som på din gamle vis!

 

og spør deg frem til paradis!

Welhaven har også et dikt som handler litt om det sammet, nemmelig havet. Det heter til havs og er et utrad fra boka Alfeland fra 1848.

Til havs, i vest for Helgelands skjær,

der svømmer en ø på de skinnende vover;

men kommer en gang en seiler den nær,

da senke deg skyer derover;

og skjult er da den vinkende strand,

og ingen kan øen bestige.

Men tanken kun tòr kystboen hige

 

mot vest til det deilige alfeland.

Man kan tydelig se at diktene er skrevet for lenge siden på grunn av at de er skrevet på gammel norsk og det er mye om havet. Havet var jo veldig viktig på den tiden fordi mye av maten de fikk kom fra havet og de oppholdt seg mye på havet.

 

Grunnloven av 1814 satte spor i verkene de norske forfatterne skrev. Det var det som gjorde at landet fikk den nasjonalfølelsen. Og eventyrene og naturidyllen kom fram. 

 







 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Kategorier

Arkiv

hits